5 spørsmål om felles avstamning

Argumentet for en Første Felles Stamfar (FFS) kan synes å konkludere, men hvordan kan vi teste den? Teorien er ikke ment å være en deduksjon, eller et aksiom, men en empirisk hypotese, potensielt utsatt for motsigende bevis. Ved å tenke gjennom hva en hypotese om felles avstamning innebærer, i motsetning til atskilte opprinnelser, starter en på en vurdering. Piler som peker fra SFS til de taksonomiske gruppene P og Q. De symboliserer de evolusjonære endringer, stamtavler og sannsynligheter, og vi trenger også å kjenne dem, før vi kan avgjøre hva som er mest troverdig. Ved å finne avstamnings-stiene og deres underliggende årsaker, kan vi finn hvorvidt deres tilhørende sannsynligheter viser seg å være for små, eller i praksis null. I så fall taper SFS i forhold til atskilte opprinnelser for de taksonomiske grupper.
Felles avstamning er ikke primært en teori om likhet (8). Det trenger en forklaring: Det vanlige synet tar likheter som organismer fremviser å være både prinsipielt bevis for SFS og det teorien best forklarer. Men likhet eksister i både felles avstamnings-synet og atskilt opprinnelses-scenariet. (Bare at likheter forklares ut fra ulike synsvinkler -felles opphav og felles design.) I stedet er felles avstamning hovedsakelig en teori om endring.

Bilde 1. Slik man opprinnelig så det

Teorien hevder at det er biologisk mulig å starte med en felles stamfar, og ende opp med meget ulike taksonomiske grupper. De taksonomiske gruppene P og Q har ulike navn, fordi de fremviser ulike egenskaper. Disse ulike egenskapene må oppstå som nye endringer, langs avstamningslinjen -dersom SFS-teorien holder mål. Felles avstamnings-teorien må forklare opprinnelsen til forskjeller, ikke bare likheter, langs naturlige forgreningslinjer, som startet med en forfedre-form, som ikke hadde den egenskapen (-ellers hadde det ikke vært ulike taksonomiske grupper). Så selv om likheter forekommer i begge konkurrerende alternativer, så gjør ikke (taksonomiske) endringer det. Dermed representerer det å finne og teste mekanismer og prosesser for arts-endringer, hoved-utfordringen som møter teorien om felles avstamning. Dette forsto Darwin allerede i 1859: "Om det kunne demonstreres at det eksisterte noe komplekst organ, som umulig kunne ha vært formet ved tallrike, påfølgende små endringer, ville min teori uvegerlig bryte sammen. (10)
Det bringer oss til 1. spørsmål:

 

Bilde 2. 'Slik motstanderen beskyldes for'

1. Om arter ikke ble forbundet ved felles avstamning, hvordan kunne vi oppdage det?
Testen er foreslått av Darwin i 'Origin of Species', og har blitt kjent som 'kontinuitets-prinsippet'. Prinsippet (kontinuitet), fastslår at hver punkt på noen hypotetisk avstamnings-stier for evolusjonær endring, må være biologisk mulig. Dette kan høres ut som en truisme (selvinnlysende sannhet), men prinsippet har vært benyttet av biologer for å teste hypotetiske evolusjonære avstamnings-stier. F.eks. benyttet Fr. Crick det i 1968 da han ville utelukke visse hypoteser om utvikling av genetisk kode. (Disse hypotesene gikk på at man foreslo at størrelsen på kodoner endret seg fra 1 via 2 til 3 nukleotider etter hverandre. "Dette synes høyst usannsynlig", argumenterte Crick, "siden det ødelegger kontinuitets-prinsippet. En endring i kodon-størrelse, ville nødvendigvis gjøre alle tidligere beskjeder om til nonsens, og ville nærmest sikkert være dødelig." (11)
OM en hypotetisk avstamningslinje er biologisk umulig, f.eks. fordi den er dødelig eller hindrer reproduksjon, så kunne den ikke, og ville ikke, inntreffe. Enn videre forutsetter kontinuitet også 'ingen hopp' og 'intet forsyn'. Evolusjonære prosesser kan ikke hoppe til fjerne destinasjoner, -nye komplekse egenskaper, fordi ikke-styrte prosesser pr. def. ikke vet hvor de skal hen. Videre må de multippelt-koordinerte endringene som kreves for å spesifisere nye funksjonelle egenskaper, tilordnes meget små sannsynlighets-mål, som ligger innenfor svære ikke-funksjonelle områder, der ikke-styrte prosesser er mye mer sannsynlig å lande og vandre irreversibelt. For noen lengre reise fra A til B til C etc, hjelper det å vite hvor en er tenkt å reiser.
vi trenger å kjenne det Darwin kalte endrings-mekanismen for å avgjøre om evolusjonære stier er mulige eller ikke. Kontinuitet oppnås der organismer eksisterer i avstamningslinjer, og er følgelig benyttet som et uunnværlig verktøy for kritisk analyse i evolusjonær teori. Som Y. Wolf og E. Koonin erkjente, trengs det enda at "evolusjon av komplekse systemer må dekonstrueres i påfølgende steg og forklart på darwinistisk vis." (13) D. Penny benytter f.eks. kontinuitets-prinsippet til å avslå en opprinnelses-hypotese for ribosomet, fordi disse hypotesene ødelegger 'intet-forsyn' regelen ved kontinuitet: "Ribosomet er et stort makro-molekylært kompleks, og det er mange steg som leder til dannelse av peptid-båndene som forener aminosyrer. Det er ingen måte som ribosomet kunne ha utviklet seg helt på nytt i enkelt steg, og møtt våre retningslinjer om kontinuitet. Det er umulig i en inkrementell modell at en meget kompleks struktur kunne ha utviklet til 'for' noe som enda ikke eksisterte." (14)

Bilde 3. Ingen kjent sti til LUCA

2: Hva var de aktuelle endrende avstamningslinjene som tilfredsstilte kontinuitets-regelen, og forbinder alle organismer til SFS?
For mange ledende biologer, fører det å forsøke å svare på dette spørsmålet til et negativt resultat mht. SFS. For dem gjør kontinuitets-prinsippet SFS umulig. Således ble de assosierte endringslinjene til de tre hoved-domener (riker) aldri gjennomløpt av arter, m.a.o. er SFS-begrepet et ikke gyldig begrep. C. Wose forklarte i en 2002-artikkel (On the Evolution om Cells) hvorfor han benektet den historiske eksistensen av SFS. Wose argumenterte at kjennetegn som utgjorde cellulær arkitektur i livets 3 hovedkategorier: bakterier, arkea og eukaryote (celler), er for ulike til å ha utviklet seg ved avstamning fra en felles stamfar. Endrings-stien fra SFS er derfor for usannsynlige, eller 'de dramatiske endringene som kreves, gjør SFS biologisk umulig." Wose skrev: " Bokstavelig ingen homologi eksisterer mellom bakteriell genom replikasjons-mekanismer og og de som i hovedsak er lik funksjon for arkea og eukaryoter. Moderne genom-replikasjons mekanismer synes å ha utviklet seg to ganger. "(16)
Wose konkluderer: "Vi er etterlatt med intet konsistent og tilfredsstillende bilde av SFS. Det er på tide å stille spørsmål ved underliggende forutsetninger." (18) Og hva er resultatet av den undersøkelsen? Wose fortsetter med å si: "SFS, er ikke en entitet eller en ting." (19) Når SFS forsvinner som en virkelig celle, forventer vi ikke lenger å finne et enkelt livets tre, men en skog eller et nettverk, som inneholder minst tre ulike utgangspunkter" (20). Ut fra samme logiske grunnlag konkluderer også W.F. Doolittle (Dalhouse University) på samme vis, at kontinuitet ikke kan bli ivaretatt (over livets avstamningslinje.). I det han kaller SFS en dypt problematisk entitet, argumenterer Doolittle for at det ikke kunne ha vært "en enkelt urcelle, hvis genom tilveiebragte en felles stamfar. " (21) Han grunnga det med at (om SFS eksisterte), måtte endringer spore sitt opphav via endrings-stier fra den ene organismen, innebære at SFS plutselig blir en biologisk urealistisk super-celle. .. Ethvert gen som nå finnes i eksisterende arkea, og samtidig i bakterie, må finne sitt hjem i den opprinnelige cellen. En slik 'Edens genom' hypotese, synes ikke å appellere til oss. {Grunnen synes bl.a. å være at en slik super-celle synes å kunne bekrefte kreasjonisme -og da vil neo-darwinister heller benekte egen opprinnelses-hypotese -oversetters kommentar.}M. Syvannen skriver: Det er ingen grunn til engang å postulere at SFS eksisterte," fordi den moderne cellen kunne ha utviklet seg i multiple parallelle avstamnings-iinjer. Det tidligste livet kunne ha oppstått i flere uavhengige avstamningslinjer." (24) E. Koonin argumenterer "ett enkelt ikke-avbrutt Livets tre, eksisterer ikke," (26) For denne voksende skaren av evolusjonære biologer, har SFS forsvunnet under kontinuitets-kravet, og roten i 'livets tre' er splintret i biter.

Vi skal også se på den såkalte 'biogenetiske lov' som hevder at 'alle levende vesener er avkom etter levende vesener, som av noen biologer ses som den mest fundamentale lov i biologien (28). Det rare med denne loven er imidlertid at ingen evolusjonær biolog kjenner nøyaktig når i jordens historie, at loven startet å gjelde. En gang var det ikke noe liv på planeten. For at så skulle skje, måtte den biogenetiske lov bli brutt -under enhver naturalistisk hypotese for livet. Etter livet ankom i sin enkleste form, måtte så i følge samme evolusjonistiske tankegang, muligheten for abiogenese (at død materie skal ha blitt levende), ha opphørt på irreversibelt vis. Når en kobler den biogenetiske lov med det unike ved livets opprinnelse, er det ikke vanskelig å se hvordan de kan slutte til en FFS (Første Felles Stamfar). Det er dessverre en slutning som det viser seg bortimot umulig å teste hvorvidt kontinuitet vil kunne bestå langs denne avstamningslinjen. Felles avstamning 'må jo være sann'. Med en slik forutsetning er det ingen andre 'stier' å bevege seg, enn bakover mot en FFS. Det forklarer også noe paradoksalt, at så mange noe-darwinistiske teoretikere, til tross for filosofisk materialisme, er ivrige i å tilordne en forsvinnende liten sannsynlighet for livets opprinnelse. Ja, så liten er den at i følge dem skal den ha forekommet én og kun én gang, -dette da for å hindre flere opprinnelser til livet. Slike deduktive eller aksiomatiske formuleringer om en FFS er forbausende utbredt i biologisk litteratur (30). Men spørsmålet som tigges ved dette er:

3. Har vi testet Felles avstamning skikkelig, eller bare forutsatt at det er sant.
Her gjelder at samme sak viser seg å ha to sider. For evolusjonære biologer, som formoder ett enkelt opphav til livet, så innebærer det både godt og dårlig nytt. Den 'gode' nyheten (for dem) er at felles avstamning følger som en deduktiv konsekvens. Det er imidlertid også den dårlige nyheten. Ved å postulere singulariteten av en unik begivenhet av abiogenese i jordens historie, så følger Universell Felles Avstamning (UFA) som en deduktiv konsekvens. Men nå blir UFA ikke mulig å teste: Forestill deg ett enkelt opphav-til-liv begivenhet, og på grunn av den biogenetiske lov, må SFS ha eksistert, med talløse endringsstier som forbinder denne urcellen til alt annet liv. Det er teorien, men i praksis vil kontinuitets-hensyn skape tvil om en felles stamfar for leddyr. Evolusjonær biolog G. Fryer hevder: « De som er interessert i å spore kursen til evolusjon, er opptatt med mekanismer og hvordan en mekanisme eller kompleks organisme, kan ha blitt endret til en annen, ved å ha beholdt funksjonalitet gjennom transformasjonen.» (33) Så hevder han: «under kontinuitetens nøyaktighet, er det vanskelig å forestille seg en felles stamfar, selv for krepsdyr og insekt-leddyr.» (34)
Aksiomatisk UFA frarøver biologisk bevis dets kraft til å teste teorien. St. Jay Gould som var evolusjonist, men tilhenger av avbrutt likevekt, hevdet at gjennom vitenskapshistorien, så ville en feilaktig, men vidt akseptert teori, blir så dypt rotfestet i et felles tankemønster at dens innflytelse på vitenskapelig persepsjon blir nesten usynlig. Når det skjer, skriver vitenskapsfilosof Elliot Sober, styrer teorien «vitenskapelig undersøkelse, uten å bli sårbar for naturens vitnesbyrd.» (36) Spørsmålet synes altså å være hvorvidt UFA-teorien skulle være utenfor ordinær testing, eller om den skulle holdes ‘sårbar overfor naturens test.» Gould berørte et annet spørsmål i den større konteksten omkring UFA: «Vi er tross alt ikke kreasjonister,» skrev han. Men hvorfor skulle temaet kreasjonisme dukke opp i en teknisk diskusjon om leddyrs avstamning. Det er på tide å stille neste spørsmål:

Bilde 4. Ulike begreper å holde styr på

4. Når vi forklarer livets historie, har vi kun akseptert metodologisk naturalisme, eller har vi tillatt muligheten for intelligent design (id)?
Gould bragte opp spørsmålet om kreasjonisme fordi han jobbet med historien til biologi. Han kjente godt til argumentasjon fra biologer og historikere i kvadranten ‘ja-til-design og nei-til-UFA’ Tabell 12.1. F.eks. motsto Louis Agassiz (samtidig med Darwin) UFA ut fra evidens, men også fordi Agassiz livssyn inkluderte muligheten til id. (37) Gould forsto fra studier av Agassiz og andre ledende pre-biologiske darwinister, at separate opphav (primær diskontinuitet), var hovedsignalet fra fossilregisteret, fra komparativ anatomi og fra funksjonell kompleksitet ved organismer. Når muligheten for Id kommer inn i bildet, utvides forklaringsmulighetene for ethvert fenomen tilsvarende. Selv om Darwin argumenterte i ‘Origins’ at slektskap mellom organismer, er den eneste kjente årsak til deres likhet», (39) så visste ha likevel at dette var feilaktig (40) . Likhet medfører ikke felles avstamning, som bare er én mange mulige årsaker.
Farskap er ikke en likhets relasjon. At likhet kan forklares ved andre årsaker enn felles avstamning, kan et eks. fra en skoleprøve illustrere. Sett at en gruppe studenter med samme oppgave, alle har et avsnitt ordrett sitert felles. Om det avsløres i en plagiat-kontroll, er selvsagt fusk en mulighet, men om en finner ut at oppgaven ber studentene sitere så nøyaktig som mulig en bestemt uttalelse, så trenger det ikke være slik. Ytre likhet kan virke villedende om sann årsak. For å identifisere disse, trenger vi å kjenne hele skalaen av muligheter, og det å utelukke noen av dem á priori, kan bare hindre at vi finner rette årsak. Om en skriver navnet sitt 5 ganger under hverandre, vil det naturlig ha store likheter. Likevel er det ikke noen form for avstamning. Det de deler er ditt verk, en unik, intelligent agent, som sin sanne årsak. Dersom vi nærmer oss homologi fenomenet i biologi med muligheten for id i vårt verktøyskring, blir ‘tyngdekraft-virkningen’ av UFA mye mindre. Ut fra dette kommer vårt siste nøkkel-spørsmål:

5. I lys av id som en årsaks-mulighet, hvilke alternativer for livets historie kan være tilfelle?

Her oppfordres leseren til å fundere selv. Stikkord: Spontan/Progressiv - skapelse?

Referanser:

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund